Sist revidert: 02.03.2020. Vi tar gjerne imot dine tilbakemeldinger.

Denne delmodulen tar for seg miljøtilpassing av sikringstiltak for store vassdrag, og beskriver hvordan sikring bør gjennomføres for å ivareta miljøet i og langs elva på best mulig måte. 

Innhold: Flomverk, flomvoll og erosjonssikringUjevn elvebredd | Variert elveløp | Terskler og bunerGytesubstratKantvegetasjonTidspunkt for gjennomføringEksempel på sikring i tettbebygd strøk | Videre lesning

Figur 1: Parti fra Flåmselvi som viser store variasjoner i vanndybder, vannhastigheter og substratforhold i elveavsnittet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 1: Parti fra Flåmselvi som viser store variasjoner i vanndybder, vannhastigheter og substratforhold i elveavsnittet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Du finner mer informasjon om temaet her

Flomverk, flomvoll og erosjonssikring 

Flomverk helt inntil vassdraget låser elva til et fast løp, og det er derfor viktig at elvebredden tilpasses, slik at flom og miljø ivaretas på best mulig måte. Elvebredden bør derfor, så langt det lar seg gjøre, lages ru og ujevn slik at vannhastigheten bremses og varieres, samtidig som den gir skjul og oppvekstområder for akvatisk fauna. Det bør alltid vurderes om det er mulig å bygge en tilbaketrukket sikring, det vil si at flomvollen legges et godt stykke unna elveløpet (figur 4). Denne metoden ivaretar elvas opprinnelige sedimentforflytninger og bevarer et mer naturlig preg over elveløpet. De vanligste måtene å flomsikre ei elv på er å mure, plastre eller lage et ordnet steinlag. Mur og plastring gir ofte en bratt, glatt og tett overflate som gir stor vannhastighet ved flom, samtidig som det gir lite hulrom for fisk og bunndyr. Valg av sikringsmetode bør derfor planlegges med tanke på å ivareta elvemiljøet samtidig som det sikres for å unngå skader på hus og infrastruktur. Flomsikringen bør legges langt unna elvebredden hvis det er mulig, og helningen på sikringen bør være så liten som mulig. En «flatere» skråning vil redusere kanalpreget, samtidig som det vil bli lettere å reetablere kantvegetasjonen langs elva.

Figur 2: Flomsikring med mur: Elva kan bevege seg fritt mellom murene og har en dypål for å samle vannet ved lav vannføring. Store steiner lager variasjon og bremser også vannhastigheten ved store vannføringer.

Figur 2: Flomsikring med mur: Elva kan bevege seg fritt mellom murene og har en dypål for å samle vannet ved lav vannføring. Store steiner lager variasjon og bremser også vannhastigheten ved store vannføringer.

Figur 3: Ordna steinlag ved Hoven i Driva (Foto: Geir B. Hagen, NVE)

Figur 3: Ordna steinlag ved Hoven i Driva (Foto: Geir B. Hagen, NVE)

Helningen/vinkelen på sikringen bør variere, gjerne mellom 1:1,5 og 1:5. Ved å ha varierende helning på elvebredden vil elva få mer variasjon både i dybde og bredde. Elva får et mer naturlig utseende, og vi unngår at elva ser ut som en kanal.

Figur 4: Tilbaketrukket sikring. Sikringen graves ned i terrenget inne på land med eroderbare masser ut mot elva (Foto: Kjell Carm, NVE)

Figur 4: Tilbaketrukket sikring. Sikringen graves ned i terrenget inne på land med eroderbare masser ut mot elva (Foto: Kjell Carm, NVE)

Der det er mulig kan sikringen etableres ned i terrenget inne på land slik at elvebredden forblir urørt. Sikringen vil da bare ha en funksjon ved store flommer eller når erosjonsutviklingen har nådd anlegget. Denne sikringsmetoden kalles tilbaketrukket sikring, og gir elva i større grad rom til å grave sidelengs, slik at de naturlige prosessene med tilførsel av sedimenter til elva opprettholdes.

Tips til utførelse

  • Ved tørrmur og plastring må det legges store steiner langs forbygningen slik figur 2 illustrerer.
  • Lag elva så bred som mulig.
  • Elvebreddene bør være så slake som mulig.
  • Er det lite plass – vurder mur med slak og ru elvebredd.
  • Ordnet steinlag gir hulrom med skjul og bremser vannhastigheten (figur 3).
  • Tilbaketrukket sikring (figur 4).

Ujevn elvebredd

Bildene nedenfor viser et plastra parti fra Kuvella i Lærdal kommune under og etter sikring. Legg spesielt merke til de store steinene som er lagt langs sidene. Slike steiner bremser vannhastigheten ved flom og gir fisk skjermete standplasser. Ruheten på elvestrekningen vil øke og vannhastigheten reduseres. Dette må det tas hensyn til ved beregning av flomkapasiteten.

Figur 5: Plastring i Kuvella i Lærdal. Der elva ikke kan utvides må kantene forhøyes (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 5: Plastring i Kuvella i Lærdal. Der elva ikke kan utvides må kantene forhøyes (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 6: Djupålen, svinger og store steiner langs elvebredden bremser vannhastigheten ved flom. Fra Kuvella i Lærdal (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 6: Djupålen, svinger og store steiner langs elvebredden bremser vannhastigheten ved flom. Fra Kuvella i Lærdal (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Tips til utførelse

  • Store steiner langs bredden.
  • Stein forankres i flomforbygningen.
  • Store steiner i elveløpet kan styre djupålen.
  • Steiner forankres godt i elvebunnen.

Variert elveløp

Ved sikring av vassdrag må elva/ekken fremstå som mest mulig naturlig og inneholde samme vassdragselementer som før tiltaket, med kulper og stryk. Bredden og dybden må variere over hele elvestrekningen, og bunnsubstratet må inneholde alle fraksjoner som er naturlig til stede i vassdragene; fra sand og grus til store kampesteiner. Dette tilpasses partier med ulike vannhastigheter. På denne måten reetableres vannøkologien, og den økologiske tilstanden gjenskapes i elva.

Fisk og bunndyr av ulik art, alder/livsstadium og størrelse foretrekker ofte forskjellige habitater, til ulike årstider, vannføringer og vanntemperaturer. Laksunger liker grovere substrat og høyere hastighet på vannet enn for eksempel ørretunger. Variasjonen i habitater og bunnsubstrat gir også større rom for et mangfold av bunndyr som for eksempel døgn-, stein- og vårfluer.

Variasjon kan skapes ved:

  • Veksling mellom kulp og stryk (figur 1 og figur 7)
  • Varierende vanndybde i elvetverrsnitt (figur 1)
  • Variert bunnsubstrat (figur 7 og figur 8)
  • Variasjon i elvas bredde (figur 10)
  • Steiner langs bredden (over og under vannflata) (figur 6 og 8)
  • Store steiner som styrer vannstrømmen (figur 9)
  • Store steiner plassert i hovedstrømmen (figur 9 og 11)
  • Ordnet steinlag ved flomforbygning (figur 3)
  • Tilbaketrukket sikring der elva får stor bredde til naturlige prosesser innenfor rammen som sikringstiltaket setter (figur 4)
  • Terskler (figur 12 og 13)
  • Buner (figur 14 og 15)
Figur 7: Variert størrelse på substratet over hele elvetverrsnittet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 7: Variert størrelse på substratet over hele elvetverrsnittet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 8: Mye elvestein i vannet langs bredden gir hulrom for ungfisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 8: Mye elvestein i vannet langs bredden gir hulrom for ungfisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 9: Steiner styrer strømmen inn mot midten av elva (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 9: Steiner styrer strømmen inn mot midten av elva (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 10: Utvidelse av elveløpet i Flåmselvi (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 10: Utvidelse av elveløpet i Flåmselvi (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 11: Plassering av stor stein som gir standplasser for større fisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 11: Plassering av stor stein som gir standplasser for større fisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Tips til utførelse

  • Lag ulik bredde på elva.
  • Djupål må svinge.
  • Styr strømmen med store steiner.
  • Lag mange små kulper.
  • Legg steingrupper i kulper og langs land.
  • Steingrupper av ulik steinstørrelse.
  • Elva skal ha naturlig bunnsubstrat.
  • Konsulter fagperson.

Generell anbefaling for hvordan lage variasjon i vassdrag

  • Bredden må ha stor variasjon. I små elver gjerne 37 m.
  • Helningsgrad må variere.
  • Vannhastigheten kan eksempelvis brytes opp og reduseres ved bruk av større steiner i elveløpet, lange kulper eller brede og grunne strykstrekninger.
  • I bratte partier lages det små «naturlige» terskler som gir variert vannhastighet.
  • Bruk stor elvestein i de bratteste partiene.
  • Lag stille loner og bakevjer i forbindelse med svinger i elva.
  • Vegetasjonsmasser legges ned til nivå for middelvannføring.
  • Plant lauvtrær ved elvebredden (ved flytting av trær bør trærne beskjæres).
  • I mindre elver legges stokker, røtter og annet dødt trevirke (festes i elvebredden eller forankres med storstein) i kulper og andre relativt sakteflytende elvepartier.

Terskler og buner

Etablering av terskler i vassdrag har vært gjort hovedsakelig for å justere/gjenskape vassdragsmiljøet etter inngrep slik som for eksempel kraftutbygging. Tersklene etableres for å unngå bunnerosjon og/eller lage et basseng oppstrøms. Det finnes flere ulike typer terskler og det må gjøres en nøye vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvilken type terskel som er mest hensiktsmessig. Eksempel på ulike typer terskler kan være løsmasseterskel, bassengterskel, syvdeterskel, celleterskel med flere (se Vassdragshåndboka kapittel 8 Terskler og buner).

Bildet nedenfor viser en terskel som er bygd i Toåa i Surnadal. Terskelen har såkalt «Syvde-utforming», som gjør at vannet samles i midten av terskelen. På denne måten vil vannstrømmen konsentreres til midtre deler av kulpen nedstrøms terskelen, og bidra til at kulpen opprettholdes ved at sedimenter spyles gjennom i perioder med høy vannføring. Nedstrøms terskelen vil det oppstå bakevjer og rolige strømningsforhold inn mot land, som danner egnede standplasser for fisk. Kulpen nedstrøms terskelen i Toåa har de høyeste tettheter av ungfisk som er funnet i denne elva etter regulering. Terskler med «Syvde-utforming» stabiliserer også elvebunnen oppstrøms terskelen, og er godt egnet for å skape kulper og habitatvariasjon i bratte vassdrag.

Figur 12: Terskel med Syvde-utforming i Toåa i Surnadal (Foto: Gunnbjørn Bremset, NINA)

Figur 12: Terskel med Syvde-utforming i Toåa i Surnadal (Foto: Gunnbjørn Bremset, NINA)

Figur 13: Nedsenket midtparti på terskel i Nea i Græsli, Tydal kommune (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 13: Nedsenket midtparti på terskel i Nea i Græsli, Tydal kommune (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

I store vassdrag der tersklene i hovedsak bygges av grov stein, kan tersklene ved lav vannføring danne et unaturlig vandringshinder/-barriere, ved at vannet fordeler seg over hele terskelen og det blir for grunt til at fisk kan passere terskelen. Alternativt renner vannet mellom steinene i terskelen, og ikke over. Dette kan unngås ved å lage et nedsenket parti (lavbrekk), gjerne midt på terskelen (figur 13), slik at vanndybden blir stor nok til at fisk kan passere på et vesentlig større vannføringsvindu enn før en slik utbedring.

Figur 14: Buner i Rauma ved Bjorli stasjon, Lesja kommune (Foto: Arne T. Hamarsland, NVE)

Figur 14: Buner i Rauma ved Bjorli stasjon, Lesja kommune (Foto: Arne T. Hamarsland, NVE)

Figur 15: Buner (halvterskler) i Skauga i Rissa kommune. Bunene her er lave for å minske risikoen for oppstuving av is ved isgang. Bunene her er også forholdsvis åpne og gir oppvekstområder for ungfisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 15: Buner (halvterskler) i Skauga i Rissa kommune. Bunene her er lave for å minske risikoen for oppstuving av is ved isgang. Bunene her er også forholdsvis åpne og gir oppvekstområder for ungfisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Buner (halvterskler av utlagt storstein) lages for å styre strømmen mot ønsket side av elva. I sakteflytende elver kan etablering av buner være med å gi variasjon i vannstrømmen ved at elva da svinger fra side til side nedover elveløpet. Bunene kan også bygges slik at de bidrar til å danne gode leveområder for ungfisk i form av hulrom (mellom steinene) og andre skjermete standplasser (bak steinene).

Tips til utførelse

Buner – hvordan er prosjektering og utførelse?

Det finner du i disse modulene:

Terskel av løsmasser – hvordan er prosjektering og utførelse?

Det finner du i disse modulene:

Gytesubstrat

Før utlegging av gytesubstrat (egnet naturlig elvestein i ulike størrelser tilpasset den fisketypen og fiskestørrelsen som vassdraget har) må det kartlegges hvor det foregår gyting. I store elver er gyting hos laks ofte i gytefelt knyttet til brekkene som er i overgangene mellom kulp og stryk. Sjøørret gyter ofte grunnere og nærmere land, og gyteområdene er ofte langt mindre enn hos laks. I små vassdrag gytes det ofte i hele elvetverrsnittet. I sidevassdrag kan det derfor legges ut gytesubstrat i store deler av elva. Et eventuelt overskudd av rogn og yngel i ett område medfører at yngel flytter seg til andre deler av vassdraget. I små vassdrag med direkte utløp til sjø vil det være en balansegang mellom gyte- og oppvekstmuligheter, siden vekst og overlevelse hos fisk er avhengig av tilgang på mat og skjulmuligheter. I slike vassdrag må det derfor vurderes mer nøye hvor og hvor mye gytesubstrat som legges ut.

Størrelsen på gytesubstratet avhenger av type gytefisk. Småvokst gytefisk som elvelevende ørret vil foretrekke vesentlig mindre kornstørrelse (< 3 cm) enn storvokst gytefisk som storlaks (5–15 cm). Tykkelsen på laget med gytesubstrat er også størrelsesavhengig. Som en tommelfingerregel bør det som et minimum legges et 30–40 cm tykt lag med gytesubstrat. Hvor dypt fisken graver avhenger av art og størrelse på fisken. Størrelse på substratet vil også variere etter art og størrelse på gytefisk. I elver som har stor variasjon i vannføring må gytesubstratet legges i partier av elva som aldri blir tørrlagt. Siden det er flere faktorer som spiller inn for at utlegging av steiner og egnet gytesubstrat skal oppnå sin hensikt, må dette utføres i dialog med fiskebiologiske fagpersoner, som har den nødvendige kompetanse innenfor dette feltet. Etterfylling av gytesubstrat er i mange også tilfeller nødvendig i noen år ved mange sikringstiltak i vassdrag.

Mer informasjon finner du i NVE rapport 6/2006 Utlegging av gytegrus i tilknytning til terskler som habitatforbedrende tiltak for aure og laks.

 

Figur 16: Gytesubstrat lagt i Holvikelva i Gloppen kommune (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 16: Gytesubstrat lagt i Holvikelva i Gloppen kommune (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Viktige momenter ved utlegging av gytesubstrat

  • Partikkelstørrelse avhenger av art og kroppsstørrelse.
  • Velg stabile steder, gjerne mellom større steiner og i bakkant av kulper.
  • Vannhastighet bør være over 0,5 m/s.
  • Riktig plassering i forhold til oppvekstområder.
  • Unngå tørrlegging – legges i djupål (figur 14).
  • Må rådføres fagperson.

Forvaltning, drift og vedlikehold – husk miljø

Du kan lese mer om dette i modul F4.200: Erosjonsikring med stein – FDV.

Kantvegetasjon

Kantvegetasjon har viktige funksjoner for vekst og overlevelse hos fisk. Kantvegetasjonen bidrar til flomdemping, hindrer erosjon, gir skygge og skjul, er temperaturregulerende, begrenser eutrofieringseffekter i vassdrag med forhøyde næringssaltnivåer, gir økt mangfold av bunndyr og landlevende insekter, og er også viktig som en viltkorridor for landlevende dyr og fugler.

Reetablering av kantvegetasjon gjøres enklest ved:

  • Dekke over sprengtstein med stedegne masser (helst masser som er lagt til side før steinen ble lagt).
  • Sette stubber og røtter av lauvtrær på elvebredden (viktig med nok jord til røttene) (figur 17 i delmodul som beskriver miljøtilpassing av sikring i små vassdrag).
  • Hente trær fra nærområdet og sett de ned til elva (flyttes med gravemaskin). Størrelse på trærne kan gjerne være 3–4 meter (figur 17).
  • Bruke fortrinnsvis gråor, bjørk, rogn og selje.
Figur 17: Etablering av kantvegetasjon langs Flåmselvi etter flomskadene i 2016 (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 17: Etablering av kantvegetasjon langs Flåmselvi etter flomskadene i 2016 (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Vekstmasser bør ikke legges lengre ned mot vannoverflata enn vannstanden ved middelflom. Masser lagt nærmere vannflata vil bli vasket ut og spylt bort ved flom, og kan få mindre ønskede effekter ved at de legger seg andre steder i vassdraget.

Du finner mer informasjon om kantvegetasjon i NVE veileder 2/2019 Kantvegetasjon langs vassdrag

Tidspunkt for gjennomføring

Mindre tiltak som innebærer anleggsarbeid i elver med laks og sjøørret bør konsentreres til perioden juli til september. På denne tiden er rogna klekket, yngelen oppe av elvebunnen og svømmedyktig nok til å flytte seg innad i vassdraget. Sikringsarbeid som er omfattende og tar lang tid, kan i mange tilfeller ikke sentreres kun til perioden juli–september. Til det er nevnte tidsvindu for smalt, og vil medføre store ekstrakostnader, dersom arbeidet må pågå for eksempelvis over flere år. Med god planlegging kan de fleste sikringsarbeid gjennomføres uten å gjøre for stor skade på vassdragsmiljøet. I vassdrag med andre fiskearter enn laks og ørret må andre tidspunkt for utførelse vurderes av fagperson. Dette fordi mange andre fiskearter gyter på andre årstider enn laks og ørret. Arter som harr, abbor og gjedde gyter om våren.

Hogst av skog må utføres i tidsrommet september–mars. I dette tidsrommet blir det minst forstyrrelse av skogslevende vilt, og man unngår den kritiske yngleperioden for fugler og pattedyr.

Eksempel på sikring i tettbebygd strøk

Flomsikring i tettbygde områder byr ofte på store utfordringer med tanke på plass- og arealhensyn. Mange steder ligger veier, hus og garasjer helt ut på elvekanten, og elva har i mange tilfeller for liten plass. I slike situasjoner blir ofte den eneste løsningen å bygge høye murer på begge sidene av elva for å unngå at vannet gjør skade på bebyggelsen rundt. Ekstra utfordrende er dette når det samtidig skal legges til rette for fisk og andre vannlevende dyr i vassdraget. Hvis det ikke lages ru bunn med store steiner langs sidene, vil mye av elvemassene som er lagt ut kunne bli spylt nedover i vassdraget i flomsituasjoner. Ru bunn, spesielt i yttersvinger, vil bremse vannet og gi skjermet standplasser for fisk i flomsituasjoner (figur 18, 19 og 20).

Det er viktig at store steiner forankres godt i elvebunnen slik at de ikke ruller nedover elva ved flom. I slike elver må det tas høyde for at det må utføres reparasjoner på habitattiltak etter store flommer.   

Figur 18: Eksempel fra flomsikring i Holvikelva i Sandane, Gloppen kommune. Her før justering av elvebunnen (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 18: Eksempel fra flomsikring i Holvikelva i Sandane, Gloppen kommune. Her før justering av elvebunnen (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 19: Holvikelva i Sandane etter biotopjustering. Merk djupålen som svinger frem og tilbake, og de utlagte store steinene som bremser opp vannhastigheten ved stor vannføring (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 19: Holvikelva i Sandane etter biotopjustering. Merk djupålen som svinger frem og tilbake, og de utlagte store steinene som bremser opp vannhastigheten ved stor vannføring (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 20: Stor stein forankret i elvebunnen med svingende djupål mellom dem. Fra Holvikelva i Sandane (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 20: Stor stein forankret i elvebunnen med svingende djupål mellom dem. Fra Holvikelva i Sandane (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Tips til utførelse

  • Bruk lokale vekstmasser som tildekningsmasser.
  • Legg masser over steinfyllinga ned til nivå for middelflom.
  • Bruk trær fra nærområdet til beplantning.
  • Legg mye jord under og rundt røttene.
  • Prioriter siden der solinnstrålingen er størst.
  • Ikke alle tresorter er enkle å plante. Kontakt derfor fagperson.

Videre lesning og referanser

NVE (2019) Kantvegetasjon langs vassdrag. Veileder nr. 2/2019. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

NVE (2010) Vassdragshåndboka – Håndbok i vassdragsteknikk. red. Fergus, T, Hoseth, K. A, Sæterbø, E. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

NVE (2006) Utlegging av gytegrus i tilknytning til terskler som habitatforbedrende tiltak for aure og laks. Rapport miljøbasert vannføring 6/2006. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.


Dessuten kan du lese mer om miljøtilpassing i vassdrag i:

Pulg, U. mfl. (2018) Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE LFI rapport nr. 296. NORCE Bergen. ISSN 1892-8889.

Direktoratet for naturforvaltning (2002) Slipp fisken fram! Fiskens vandringsmulighet gjennom kulverter og stikkrenner. DN Håndbok 22-2002. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

Forseth, T. & Harby, A. (red.) (2013) Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag. NINA Temahefte nr. 52. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning.