Sist revidert: 02.03.2020. Vi tar gjerne imot dine tilbakemeldinger.

Denne delmodulen tar for seg miljøtilpassing av sikringstiltak for små vassdrag og bekker, og beskriver hvordan sikring bør gjennomføres for å ivareta miljøet i og langs elva på best mulig måte. 

Innhold: Variert elveløp | Variert bunnsubstrat | Egnet gytesubstrat og utstrakt bruk av naturlig elvestein | Skjulmuligheter for fiskKantvegetasjon | Tetteribber | Tidspunkt | Videre lesning

Sikring av små elver og bekker innebærer ofte en total omveltning på bekken ved at den blir hevet, senket eller flyttet. For å ivareta eller tilbakeføre biologisk mangfold i og langs vannstrengen er det viktig å ivareta et variert og naturlig utseende på bekkeløpet, bestående av ulike segmenter. Bekkene og elvene bør følge opprinnelig løp og må ikke kanaliseres. Rette kanaler gir lite variasjon i vannhastighet og er ugunstig for livet i og langs vannstrengen. En lengre vannstreng gir mer vanndekt areal som gir rom for økt produksjon av fisk og bunndyr. Variasjon i bredde, dybde og vannhastighet gir ulike leveområder for fisk og bunndyr. Eksempelvis vil ulike strømningsforhold og ulikt bunnsubstrat i en og samme bekk bidra til et rikere artsmangfold av bunndyr.

Figur 1: Nylig etablert sideløp til Strynselva. Naturlig substrat og reetablert kantvegetasjon gir fine forhold for ungfisk i det som blir som en bekk. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 1: Nylig etablert sideløp til Strynselva. Naturlig substrat og reetablert kantvegetasjon gir fine forhold for ungfisk i det som blir som en bekk. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Bildene nedenfor (figur 2 og 3) viser ett og samme parti fra Hofstadelva i Stjørdal kommune under og etter endt sikring. Legg spesielt merke til de store steinene med mose som ble lagt til side før oppstart, for så å bli lagt tilbake i det nye elveløpet.

Figur 2: Strykpartier i nedre del av Hofstadelva i Stjørdal under sikringsarbeid mot kvikkleireskred (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 2: Strykpartier i nedre del av Hofstadelva i Stjørdal under sikringsarbeid mot kvikkleireskred (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 3: Strykpartier i nedre del av Hofstadelva i Stjørdal etter sikringsarbeid mot kvikkleireskred (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 3: Strykpartier i nedre del av Hofstadelva i Stjørdal etter sikringsarbeid mot kvikkleireskred (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Du finner mer informasjon om temaet her

Variert elveløp

Bredden og dybden må variere over hele elvestrekningen, og bunnsubstratet må variere med alle fraksjoner fra sand til store kampesteiner. Dette tilpasses partier med ulike vannhastigheter (figur 4). Fisk og bunndyr av ulik art, alder/stadium og størrelse foretrekker ofte forskjellige habitater til ulike årstider. Laks liker eksempelvis grovere substrat og høyere vannhastighet enn ørret. Spesielle nøkkelarter av bunndyr, som for eksempel døgnflua Ephemera danica, krever sakteflytende loner og bekkepartier partier med finsubstrat/mudderbunn.

Figur 4: Prinsippskisse med varierte tverrprofiler i et mindre vassdrag.

Figur 4: Prinsippskisse med varierte tverrprofiler i et mindre vassdrag.

Figur 5: Naturlig utseende på elva der elv og terreng er hevet 2 m. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 5: Naturlig utseende på elva der elv og terreng er hevet 2 m. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 6: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal.  (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Figur 6: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal. (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Figur 7: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal.  (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Figur 7: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal. (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Figur 8: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal.  (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Figur 8: Et bilde av bildeserien som viser stryk med naturlige terskler, stille loner og bakevjer i Hofstadelva i Stjørdal. (Foto: A. J. Kjøsnes NVE)

Tips til utførelse

  • Varier bredden på elva.
  • La djupålen gå fra side til side.
  • Elvebredden bør ha varierende helning: 1:1,5–1:4.
  • Steiner som styrer strømmen fra side til side.
  • Steiner som stikker opp må være stabile.
  • Lag brede partier som bremser vannhastigheten.
  • Elvebreddene må være ujevne.

Generell anbefaling for hvordan man lager variasjon i elva

  • Bredden på bekken må variere, i små elver gjerne 3–7 m.
  • Helningsgrad må variere.
  • Vannhastigheten kan eksempelvis reduseres ved bruk av større steiner i elveløpet, lange kulper eller brede og grunne strykstrekninger.
  • I bratte partier lages det små «naturlige» terskler som gir variert vannhastighet (figur 6–8).
  • Bruk stor elvestein i de bratteste partiene.
  • Lag stille loner og bakevjer i forbindelse med svinger på elva (figur 6–8). 
  • Vegetasjonsmasser legges ned til nivå for middelvannføring.
  • Plant lauvtrær nærme elva (ved flytting bør trærne beskjæres).
  • Legg stokker og annen død ved i kulper og andre relativt stille.

Bunnsubstrat

Hvis nytt planlagt bekkeprofil blir likt det opprinnelige med samme fall, bredde og dybde, kan man ut fra eksisterende steinstørrelse se hva slags steinstørrelse se hva som kan brukes som topplag. Det er viktig å ivareta mest mulig av det opprinnelige substratet når sikringsarbeidet starter. Både store mosegrodde steiner og mindre substrat (20–200 mm) må tas ut av bekken før det bunnplastres (figur 10). Unntak er der bunnen bare består av finstoff i form av silt og sand grunnet erosjon.

Bunnplastringen må gjøres på en slik måte at topplaget av naturstein blir liggende og ikke skylles videre nedover bekken ved flom (figur 9).

  • Det bør legges et 20–30 cm tykt lag med naturlig substrat oppå de samfengte massene.
  • Bunnplastringen må være ujevn og ikke glatt (store flate steiner må stå på høykant.
  • Gytesubstratet må være iblandet større stein slik at det lettere holder seg på plass.
  • Elvebredden må enkelte steder bestå av et tykt lag med grus slik at det kan tilføres nytt substrat fra sidene av vannstrengen.
  • Utformingen av gytesubstratet (kornstørrelse) må tilpasses størrelsen på gytefiskene.
Figur 9: Illustrasjon av erosjonssikra bunn med «rufsete» storstein for å holde elvegrusen på plass.

Figur 9: Illustrasjon av erosjonssikra bunn med «rufsete» storstein for å holde elvegrusen på plass.

Figur 10: Naturlig substrat som er tatt ut før sikring og som legges tilbake igjen etter endt sikring (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 10: Naturlig substrat som er tatt ut før sikring og som legges tilbake igjen etter endt sikring (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Gytesubstrat

I mindre vassdrag, spesielt sidevassdrag til større elver, kan det forekomme gyting i store deler av bekken, og ikke bare i overgangen mellom kulp og stryk. Derfor kan det legges gytesubstrat i store deler av bekken. I små sidevassdrag til større elver kan det fordeles gytesubstrat i store deler av sidevassdraget, siden et eventuelt overskudd av rogn og yngel vil fordele seg utover andre deler av vassdragssystemet (figur 11, 12 og 13). I små vassdrag med direkte utløp til sjø vil det være en balansegang mellom gyte- og oppvekstmuligheter (strykpartier vurdert opp mot kulper, loner og dypområder), siden vekst og overlevelse hos fisk er avhengig av tilgang på mat, plass og skjulmuligheter. I slike vassdrag bør det derfor vurderes mer nøye hvor og mengde gytesubstrat som legges ut.

Som tommelfingerregel bør det legges et minst 30 cm tykt lag med gytesubstrat. Hvor dypt fisken graver avhenger, som nevnt tidligere, av art og størrelse på fisken. Siden det er flere faktorer som spiller inn for at utlegging av steiner og egnet gytesubstrat skal oppnå sin hensikt, må dette utføres i dialog med fagpersoner med den nødvendige kompetanse innenfor dette feltet.

Mer informasjon finner du i NVE rapport 6/2006 Utlegging av gytegrus i tilknytning til terskler som habitatforbedrende tiltak for aure og laks.

Figur 11: Gytesubstrat i et sideløp til Strynselva (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 11: Gytesubstrat i et sideløp til Strynselva (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 12: Gytegroper fra en ferdigsikret del av Hofstadelva i Stjørdal (Foto: Morten A. Bergan, NINA).

Figur 12: Gytegroper fra en ferdigsikret del av Hofstadelva i Stjørdal (Foto: Morten A. Bergan, NINA).

Figur 13: Gytegroper fra en ferdigsikret del av Hofstadelva i Stjørdal (Foto: Morten A. Bergan, NINA).

Figur 13: Gytegroper fra en ferdigsikret del av Hofstadelva i Stjørdal (Foto: Morten A. Bergan, NINA).

Tips til utførelse

  • Egnet størrelse på partiklene avhenger av art og størrelse.
  • Legges der det blir liggende stabilt, siden det kan flytte seg ved flom.
  • Velg riktig vannhastighet og vanndybde.
  • Legges ut i nærheten av egnete oppvekstområder for ungfisk.
  • Legges der det er vanndekt areal hele året (eks. i djupålen) for å unngå tørrlegging/frysing av rogna.
  • Fagperson rådføres på forhånd.

Skjulmuligheter for fisk

Både fisk, elvemusling og vannlevende insekter (bunndyr) som døgnfluer, steinfluer og vårfluer må ha tilgang på skjul. I en sikret bekk, der det ikke er noen form for vannvegetasjon eller kantvegetasjon, kan skjul lages ved bruk av stein, stokker og røtter. I en naturlig bekk er nedsunkne røtter langs bekkekanten det mest optimale gjemmestedet naturen har å tilby for fisk. Flergrenede røtter i vannmassene slammes heller ikke ned like lett som flatere steinbunn og hulrom i elvebunnen. Derfor er dette et meget godt tiltak i bekker. Stein kan legges i steingrupper i selve vannstrengen, eller det kan legges til rette for hulrom i elvebredden. Små fisk vil ha små hulrom, mens større fisk trenger større hulrom. Dette betyr at nær gyteplasser for ørret må det legges til rette for at nettopp små fisk (årsyngel) kan finne skjul. Eksempel på steingruppe er vist øverst i figur 14 og i figur 16.

I tillegg til skjul og gjemmesteder, gir røtter og trestokker (såkalt dødt trevirke) næring til bunndyr som igjen blir næring for fisk. Enkelte bunndyr, for eksempel mange vårfluearter, er også helt avhengige av dødt trevirke i vassdraget for å fullføre livssyklus og ha tilstrekkelige livsbetingelser. Trestokker som stikker ut i bekken gir også mer variert strømningsforhold i elva. Slike stokker legges helst i kulper der det er dypere og ikke så stor vannhastighet. Festes medstrøms med en vinkel på 3040 grader (figur 15 og 16).

Figur 14: Steingrupper. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 14: Steingrupper. (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Tips til utførelse

  • Flere steingrupper med ulik steinstørrelse eks.: 100200 mm, 300500 mm.
  • Legg steingruppene i strømretningen (demmer ikke opp, og er mer selvrensende).
  • Legg dødt trevirke i bekken.
  • Plant trær som henger ut over bekken.
  • Plasser store steiner som stikker opp over vannflaten og bryter strømmen.

Figur 15: Rot som gir skjul og næring for bunndyr og fisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 15: Rot som gir skjul og næring for bunndyr og fisk (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 16: Utlegging av stokker/røtter/død ved i elvebredden.

Figur 16: Utlegging av stokker/røtter/død ved i elvebredden.

Tips til utførelse

  • Trestokker festes med en vinkel på 3040o nedstrøms.
  • Rota på stokken skal ut i elva, og minst 2/3 av stokken bør festes i elvebredden.
  • Rota bør være mest mulig vanndekt, også ved lav vannføring.
  • Død ved kombineres gjerne med steingrupper.
  • Rota må ikke forårsake oppdemming av bekken.
  • Legges ut i kulper og loner der vannhastigheten er relativt lav.

Kantvegetasjon

I mindre vassdrag vil mye av næringstilgangen for fisk komme fra kantvegetasjonen. I tillegg bidrar den til flomdemping, redusert erosjon, gir skygge og skjul, er temperaturregulerende og er også viktig som en viltkorridor for landlevende dyr og fugler. I vassdrag med forhøyde næringssaltnivåer og organisk belastning, begrenser en velutviklet og overhengende kantvegetasjon negative eutrofieringseffekter (algebegroing og nedslamming) gjennom redusert lysinnstråling/temperaturregulering. Dette gjør at vassdraget tåler mer vannkjemisk belastning enn uten kantvegetasjon.

Reetablering av kantvegetasjon gjøres enklest ved:

  • Dekk over sprengtstein med stedegne vekstmasser (helst masser som er lagt til side før steinen ble lagt).
  • Sett stubber og røtter av lauvtrær på elvebredden (viktig med nok jord til røttene). (figur 17).
  • Flytt trær fra nærområdet og sett de ned til bekken (kan gjøres med gravemaskin). Gjerne trær i tre-fire meters høyde (kan lønne seg å beskjære trærne enkelte ganger).

Du finner mer informasjon om kantvegetasjon i NVE veileder 2/2019 Kantvegetasjon langs vassdrag

Figur 17: Stubber av or eller selje kommer med nye skudd relativt raskt etter de er plantet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Figur 17: Stubber av or eller selje kommer med nye skudd relativt raskt etter de er plantet (Foto: A. J. Kjøsnes, NVE)

Tetteribber

For å holde vannet på overflaten og unngå tørrlegging av elvepartier under og etter sikringsarbeid, må det graves tetteribber med jevne mellomrom. Er terrenget bratt og det er mye løsmasser i grunnen bør det graves tetteribber for hver 30 m. Tetteribbene er omtrent to meter brede, består av fine og tette masser som må legges helt ned til gammel elvebunn. 

Video som viser bygging av tettribber i en bekk. (Video: NVE, YouTube)

Tidspunkt for gjennomføring

Anleggsarbeid i små elver og bekker med laksefisk bør konsentreres til perioden juli til september. På denne tiden er rogna klekket og all ungfisk er ute av substratet. Samtidig er perioden gunstig i forhold til at det er lite vandrende gytefisk som oppholder i vassdraget. Jo lenger ut i september du holder på, jo større er faren for at du påtreffer vandrende gytefisk under anleggsarbeidet. Det bør gjøres en individuell vurdering i det enkelte vassdrag når det gjelder tilstedeværelsen av vandrende gytefisk, da det kan være store individuelle, geografiske og/eller årlige variasjoner i tidspunkter for når gytefisken går opp i vassdraget. Hogst av skog må utføres i tidsrommet septembermars. I dette tidsrommet blir det minst forstyrrelse av skogslevende vilt, og man unngår den kritiske yngleperioden for fugler og pattedyr. Konsulter kompetent fagperson før tiltak gjennomføres.

Videre lesning og referanser

NVE (2019) Kantvegetasjon langs vassdrag. Veileder nr. 2/2019. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

NVE (2010) Vassdragshåndboka – Håndbok i vassdragsteknikk. red. Fergus, T, Hoseth, K. A, Sæterbø, E. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

NVE (2006) Utlegging av gytegrus i tilknytning til terskler som habitatforbedrende tiltak for aure og laks. Rapport miljøbasert vannføring 6/2006. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.


Dessuten kan du lese mer om miljøtilpassing i vassdrag i:

Pulg, U. mfl. (2018) Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE LFI rapport nr. 296. NORCE Bergen. ISSN 1892-8889.

Direktoratet for naturforvaltning (2002) Slipp fisken fram! Fiskens vandringsmulighet gjennom kulverter og stikkrenner. DN Håndbok 22-2002. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

Forseth, T. & Harby, A. (red.) (2013) Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag. NINA Temahefte nr. 52. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning.